Kjære pappa.

...

Hjertet hamrer i brystet, og armene kjennes som gelé, men jeg gjør det allikevel.
Det kjennes viktig for meg å lagre et minne av ham, som er bare mitt. På bloggen som er bare min.
For to uker siden døde pappaen min og jeg skulle så gjerne ha snakket med ham en siste gang.
Det kan jeg ikke.
Jeg kan bare tenke på alt som har vært, og minnes ham med kjærlighet, mens det på en måte begynner å gå opp for meg at han ikke er her mer.

...

Bildet med slangen var mitt favorittbilde som barn. Han ser så skremt ut! Samtidig som jeg syntes det var veldig modig å ha en sprell levende slange om halsen.
På de to nederste bildene er jeg tre år, pappa må ha vært 45. Han seilte til sjøs, og var ute i lange perioder av gangen, så det var om å gjøre og kose seg mens han var hjemme. I sofaen spiste vi firkløver og fruktnøtt, og fortalte skrøner og spilte vri åtter.
Jeg kjenner igjen følelsen av å sitte på rommet mitt og se på bildet jeg hadde av pappa på nattbordet mitt. Lengte etter ham og glede meg til han skulle komme hjem. Gråte litt og lengte. Lære å være tålmodig og vente.
Nå må jeg bare lære at han ikke kommer tilbake. Og tålmodig vente på at livet går videre.

...